Meny
Bruvollelva kraftverk ligger i Snåsa kommune i Nord- Trøndelag. Elva renner ut i Snåsavatnet, Norges 6. største innsjø. Snåsa er i geografisk utstrekning en stor kommune og kommunen er rik på naturressurser knyttet til jord, skog, fjell og vatn. Jord- og skogbruk har gjennom tidene vært selve navet for all annen virksomhet i bygda og gir i dag også betydelige ringvirkninger for folket som bor her.
Bruvollelva er ei typisk flomelv og med sitt store nedslagsfelt er elva en betydelig energikilde. Det har folket som har hatt elva som nabo utnyttet til sin fordel gjennom flere hundre år. De første sporene etter å temme kreftene i elva finner vi helt tilbake til 1661. I følge ”Inderøens Jordebog” skulle Bruvollbonden i 1661 betale 6 skilling i skatt for å bruke vasskverna si som låg ned elva litt øst for Bruvollgårdene.
Steinmuren på kraftverkbygningen er utsmykket med to gamle kvernsteiner. Disse to steinene ble funnet under gravearbeidet like ved kraftstasjonen. Kvernsteinene er etter all sannsynlighet flere hundre år gamle og representerer et solid vitnesbyrd om historisk utnyttelse av energien i elva. Vi vet ikke om kvernsteinene stammer fra kverna nevnt i 1661, eller om det også har stått ei kvern lengre ned i elveløpet, ved kraftstasjonen.
Derimot vet vi mye om Bruvollelva og sagbruksvirksomhet helt tilbake til starten på 1700-tallet. På den tid var alle sagene oppgangsager drevet av vatn. Kildene forteller at det var snåsapresten Niels Muus som satte i gang sagbruksdrifta i bygda. I 1714 bygde han Øvre Bruvoll sag i Bruvollelva. I 1719 bygde en ”Trondhjemssborger” Nedre Bruvoll sag, sannsynligvis ikke langt fra der kraftstasjonen i dag står. Bruvollsagene tok i mot tømmer fra 23 gårder i 1744, og av de 10800 borda som vart saga i bygda dette året var 9000 bord saga ved Bruvollsagene. Gode tider mot slutten av 1700-tallet gikk mot dårlige tider utover 1800- tallet, helt til omtrent all sagbruksvirksomhet i bygda låg nede fra 1839 og en periode framover.
Så, i 1898, gikk en komité på 5 personer i gang med å utarbeide planer for sag og høvleri ved Sagbakken, omtrent i samme område som Nedre Bruvoll sag stod. Og dette skulle ganske snart bli et betydelig bruk i bygdemålestokk. Bygningen var på hele 350m2, og den var i to etasjer. Omtrent 300 m overfor sagbruket ble det bygd en dam, og derfra ble vannet ført nedover i ei oppstilt renne til en turbin ved saga som ytte ca 100 hestekrefter. Saga var ei såkalt ramsag, ei slags oppgangsag med et 3 meter langt sagblad og den kunne sage stokker som var én meter i diameter. Sagbruket sysselsatte om lag 50 mann når skuren var på sitt travleste. Mangel på kapital tvang imidlertid skogeierne på nordsida til å selge anlegget, og kjøper ble Trondhjæms Trelastkompani. Selskapet drev anlegget fra 1904 til 1913 og fra da av har vatnet i elva fått renne fritt ut til Snåsavatnet.
I 2010 gir elva på nytt liv i en turbin. Det miljøvennlige anlegget som er bygd ved Sagbakken vil levere energi til nytte for både eiere, fallrettseiere og samfunnet som helhet. Energiproduksjonen fra kraftverket innebærer dermed en ny etappe i elvas lange liv.
Bruvollelva kraftverk har tilsig fra et nedbørsfelt på 79,6 km2. Kraftverket har krav om slipping av minstevannføring på 240 l/s i sommerhalvåret og 160 l/s i vinterhalvåret. Produksjonen er estimert til 12,4 GWh tilsvarende strøm til 620 husstander. Det er installert en horisontal Francisturbin med en installert effekt på 3,8 mw. Anlegget har en maksimal slukeevne på 3,85 m3/s. Driftsvannvei fra inntaktsdam til stasjon er på 1030 meter. Rørdiameter er 1200 mm som er nedgravd i grøft, 1100 meter av vannveien er GRP-rør, og 250 meter er støpejernsrør. Kraftstasjonen er plassert i dagen. Vannveien krysser et markant elvejuv med en rørbru konstruksjon.
